snitt

Noise. Noise out

2008-08-03T12:25:00.002+02:00

Degraded ornament

PEACE OUT

2008-07-25T10:53:00.005+02:00

Gabor Sarkøzy in memoriam, pray continue silver fox

NO CONTEXT

2008-07-24T12:47:00.000+02:00

… viral marketing, noise. Noise out.

ORNAMENT

2008-07-22T20:06:00.006+02:00

BOOKSHOT

2008-07-19T14:50:00.003+02:00

READYMADE

2008-07-19T14:32:00.006+02:00

Nathan05 from the Nathan Series, Oslo 1999

POST PUSH

2008-06-16T01:43:00.004+02:00

PUSH

2008-06-16T01:40:00.006+02:00

BILDENE MEKKER ELLER BREKKER TRYKKSAKEN

2008-06-16T01:40:00.005+02:00

… bare så det er nevnt.

I SAID METAL

2008-04-21T15:31:00.003+02:00

METAL

2008-04-21T14:50:00.004+02:00

Bruce Mau manifesto pkt. 26. Don’t enter awards competitions. Just don’t. It’s not good for you.

SADISTIC SUMMER

2008-03-27T19:27:00.002+01:00

Susuki Seijun, Nikutai No Mon

JEG KAN EN MASSE JEG IKKE VET NOE OM

2008-02-19T13:53:00.006+01:00

Av Aud Olsen

Som barn fikk jeg ikke lese tegneserier. Da jeg ble gift, kjøpte min mann Chris Wares Jimmy Corrigan, the smartest kid on earth. Siden ble jeg sittende og lese Superman ™ et år.

Som barn forsøkte jeg heller aldri å tegne. Mine foreldre kjøpte konversasjonsleksikon, verdenshistorier og klassikerbiblioteker til meg. Om nettene leste jeg westernbøker og porno, om dagene drev jeg med sport. Jeg sluttet nesten å sove i tolvårsalderen.

Siden begynte jeg å skrive. Jeg skrev selvfølgelig om natten, konversasjonsleksikon, verdenshistorier & klassikerbiblioteker, men bare noen få sider (eller avsnitt. En og annen setning, egentlig).

Jeg har ingen forutsetning for å skjønne tegneserier. Likevel leser jeg dem. Jeg leser stadig færre romaner, ingen når sant skal sies, og skriver nesten aldri mer.

Jeg satt fem timer og leste omslaget til McSweeney's Quarterly Concern # 13.

CALL FOR TECH ADMISSIONS

2008-02-15T23:24:00.003+01:00

– Har noen av dere et fyrtøy?

– Voyzeck har du fyr?

– Jeg tar det med ut på … ja,

(slamrer med døren)

REPRINT

2008-02-13T13:19:00.004+01:00

Denne reaktualiseres.
Wiki snippet:

Jyllands-Posten reprinted one of the cartoons a day after three people were arrested in Denmark for planning to murder one of the cartoonist behind the cartoons. Associated press reported that two other Danish newspapers also have plans to reprint the cartoons as part of their coverage of the issue.

DESILLUSJONERT BRANSJE

2008-02-10T23:53:00.001+01:00

av Erling Fossen

Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?

Under headingen «Oslo knows» var jeg i Berlin i fjor høst og innledet på en schwær konferanse der senatorene i delstaten Berlin skulle hente eksempler og «best practices» fra andre byer. Berlin består av kunstnere og kreative mennesker fra hele verden, men det er også alt de har. Arbeidsledigheten er høy, og det flytter flere fra byen enn til. Av en eller annen grunn kommer ikke kapitalen løpende etter den kreative klassen som har samlet seg i Berlin. Den amerikanske guruen Richard Florida har ikke noe svar på tilfellet Berlin, selv om hans undersøkelse fra andre byer viser at kapitalen flokker seg om den kreative klassen. Svaret kom senere på dagen da en ulastelig kledd herremann fra Milano nonsjalant feide gjennom sitt elegant power point-foredrag. I Berlin tror de kreative at de kan leve av hverandre, mens designerne i Milan jobber tett opp mot industrien. Enten det er tekstil, bil- eller mediehusene. I Berlin sitter de fattige designerne, enten de er grafiske -, møbel- eller industrielle designere og jobber gratis for små uavhengige bedrifter som igjen har en fattig subkultur som sine kunder. Det finnes ikke kapital i noen deler av næringskjeden. Og de som bryter ut av denne næringskjeden og går kommers opplever at de blir brukt som en industriell reservearme, og får sine priser skrudd ned til eksistensminimum fordi kommersen vet at hvis den enkelte designer dauer står det ti sultne og overklare grafiske designere til å gjøre samme jobben. Hvordan bryte denne onde sirkelen?

MODREN

2008-02-03T15:14:00.000+01:00

Ett fadernistiskt drama om det nya mediets vånda och min egen otillräcklighet

Av Tommy Olsson

Jag gav upp modernismen innan jag fyllde tolv, den är allt för krävande. För mycket teori och för lite praktisk tillämpbarhet. Jävla skit. Men vad fanns det för alternativ då? Ja just det. Haha, skrattade djävulen och drog upp en aborre på 12 kilo ur kloaken. >>

Boy Says he's 15, Amsterdam 1995

VAREOPPTELLING HER

2008-01-14T20:14:00.000+01:00

Audiatur

2007-10-04T23:21:00.000+02:00

Katalog her.

2007-04-30T20:15:00.001+02:00

EMMANUEL HOCQUARD

2007-03-16T14:46:00.000+01:00

GRÅ GEMSE

2006-11-30T18:14:00.000+01:00

Norsk definisjon av en intellektuell, Egil om å lese Solstad
– Hvis det er praktisk mulig, gjør jeg det. Om ikke annet enn for å kunne krangle med en forfatter som har en så bestemt idé at jeg strengt tatt ikke behøver å lese boka. I ærlighetens navn skal det sies at det er noen fagbøker jeg ikke har lest, men da har jeg fått synopsis og en innføring av redaktøren først. Jeg designer også innmaten på en del bøker og utfører korrektur, da får jeg lest bøkene flere ganger. For eksempel har jeg nå lest «Armand V.» av Dag Solstad sju ganger. Fire ganger i vanlig utgave og tre ganger i bibliofilutgave.

2nd PICTOPLASMA CONFERENCE 2006 CONTEMPORARY CHARACTER DESIGN

2006-11-29T01:53:00.000+01:00

We Share Our Mother's Health - The Knife

Musikkvideo av Motomichi Nakamura

2006-11-18T23:07:00.000+01:00

If you have no intuitive sense of design, then call yourself an 'information architect' and only use Helvetica.

David Carson

CONNECT 2

2006-11-18T22:29:00.000+01:00

x.lover:connection

Om å kremte på lederplass

2006-11-18T14:54:00.000+01:00

Utsnitt av REDAKSJONELL SAMTALE, epost mellom redaktør og rådmann om tidsskriftet, navnet og faget:

Egil: kanskje det er der det stikker for noen av oss: vi er ikke team-orienterte. Jeg mangler ganske enkelt det genet. jeg mener at design ikke er spesielt demokratisk. Jeg tror på sterke, visjonære, enerådende ledere som lar fotfolket teame, men som styrer det hele med hård hånd. flat struktur er noe flatbankerne kan holde på med på lørdagskveldene. Design er for alvorlig til å la komiteene styre. De teamofile er lykkelig uvitende. De surrer rundt sammen med likesinnende, er motbydelig positive og drikker fredagspils og lytter til den samme meningsløse gitarbaserte musikken fra Seattle og det råder konsensus om alt og snart har også Veidekke og Forsvaret floralprofiler fra bleed/ mission/ superlow/ yokoland/ grandpeople/ skin/ martinkvamme/ nonformat og alle_de_andre.com. >>

TO NYE SNITT UTE SIDEN SIST

2006-10-25T04:54:00.000+02:00

Nummer 1/06 Guardians redesign

2006-10-25T04:52:00.000+02:00

Nipples of Steel

2006-10-22T07:28:00.000+02:00

Reclining Man in Studio

[...] Innocence is dripping red

In dreams I walk with you/In dreams I talk with you/In dreams You’re mine

—Coil

*Dada, jeg er svak, er mjukgjort og i leilighetsmodus. Red ridden roadkill.

Han er stor, arbeidet hele rommet i går, nipples foran, nipples of steel, et rom fullt av sjärlek, jeg satte meg innerst med en whisky og orienterte om hvor jeg befant meg, da han var ferdig med å mingle forsvant vi. En kort og lattermild threesome, (foursome hvis du teller hun som ringte midt i) i studioet over, siden one on one hos ham, lang natts ferd mot søvn. Jeg må avholde meg fra å sende ham en morgens svakhet i dag, ah! tredje gang lykkelig. Paddled and happy.

Okay. Denne teksten kommer vi ingen vei med, med hensyn til tips og triks. Mer schmaltz fra populærkulturen da heller: Hele dagen er en sang av Antony Johnson.

Jeg skal ingensteds med dette mennesket, eller overalt hvor han tar meg. Og han er damaged, but man, man, man, he pro.

SOLIPSISME

2006-08-09T14:02:00.000+02:00

Når jeg lukker døren til bloggen er det ingen som ser meg. Eller gjør de? Ja vi vet det, men vi liker det ikke.
Alt til sin tid, døren skal bli opplukket. Mr DJ, take me to the party

Dieser Mann ist lustig

2006-03-26T18:06:00.000+02:00

Brokeback mountain?

2006-03-16T03:10:00.000+01:00

Andy Warhol, Lonesome Cowboys 1968

OH DARK SINFUL PAST

2006-03-13T21:58:00.000+01:00

Is it Country?
Is it Stringswing?
No it's Raw Deal!

Listeners beware. The most infamous honkytonk&westernswing band in Oslo is online, live at Exodus. Google at own risk, any personal harm or injury that may occur as a result will not be compensated.

generic branded dictionary

2006-03-12T03:30:00.000+01:00

MAYBE YOU'RE THE NEXT ANIMATION SENSATION. MAYBE YOU'RE JUST WEIRD.

2006-03-11T22:47:00.000+01:00

Now you'll know 4 sure …

EINER ART NEUE SACHLICHKEIT

2006-03-06T01:13:00.000+01:00

Helt saklig, en tordenfugl.

»Tilsammen udgjør projekterne et bidrag til det som Bruce Mau kaller for 'livsøkonomier', der inkluderer urbanitet, produktion, bevægelse, liv, sundhed, energi, medier, materialer, militæret, information, markedet samt politik og velfærd. Design bliver socialt ansvarlig, og ja, den begynder at tænke. Men kan den det?«

Alexander Carnera, En global designrevolution, Nordiske LE MONDE diplomatique mars 2006 (nettlesning krever abonnement)

The brief is not the client

2006-03-03T15:57:00.000+01:00

“It's a rare designer who doesn' want to please his or her clients, and designers like working to briefs. In fact, to be a graphic designer, you need a brief (even if it's a self-authored one), and if you don't need a brief then you are not a graphic designer. Good designers listen, ask questions, do research and take methaphorical thermometer readings on the task in front of them. But, they want to execute the brief in the way they think best. And they want to do it with their voice, their signature.”

Adrian Shaugnessy i forordet til 136 Points of Reference

Teenage Lust
Larry Clark

Daglig dag

2006-02-14T19:41:00.000+01:00

Sitter som milliarder andre her, død i matrisen. Matthew Carter svimerket webben så ettertrykkelig ved å tegne Georgia og Verdana; du kan nå velge hvilket skriftsnitt du vil, publish or perish, så lenge det er ett av disse to.

Den Store Fontdesignerens versatile Walker fra 1995 derimot, er spesialtegnet for Walker Art Center, Minneapolis. En intelligent snap-on-font tikker og går av seg selv etellerannet sted. WAC ser ikke ut til å ha bruk for den lenger.

Sacre cœur, kar karet karét, et gresskar burning heart. kan jeg få mitt eget billedforbud, finnes et slikt i handelen, eller et eget personlig flagg jeg kan brenne? *Med sterk italiensk brytning* I simply hhhate racism! *hic* I love all prophets (fritt etter Julio Iglesias, kan utsettes for wimmin-testen). God valentinsdag.

Barbara transponert

2006-02-14T13:42:00.000+01:00

såret i kniven himmel til helvete

død i matrisen

Point in case

2006-02-12T03:07:00.000+01:00

I'm rocking on your dime.

Geoff McFetridge

Boom

2006-02-09T09:05:00.000+01:00

«An 'unusual project comprising 5 years' research and design for a multinational company that celebrated its centenary in 1996. The book depicts special events in the past 200 years of the company's history. It gives the reader an idea of the company's business philosophy and its management structure. The book is organised around various questions, with the posing of a question being more significant than its answer. The book begins in 1996 and goes back in time to 1799. Its 2136 pages are not numbered. A dutch poem and a field of tulips are printed on the edge of the pages. It has been published in English and Chinese, and is not for sale.»

Irma Boom om boken SHV Holdings NV, Gutenberg Galaxie II

2005-12-24T05:49:00.000+01:00

«Erst der Personal Computer und das Internet haben die Trennung von Work & Play aufgehoben.» (Jah, det sier de alle sammen. Nytt symposium i Berlin til våren)

Debatt meg både her og der

2005-12-19T11:24:00.001+01:00

For våre fremtidige debatter? *gjesp!*

Her er til sammenligning en noe mer oppegående/polemisk debatt, se særlig innlegget til Jon Refsdal Moe (nr to ovenfra), samt d'anmeldere Sørheim & Nerdrums tilsvar. For hvor hardt, eventuelt bløtt skal debattklimaet være? Følg også med i neste Morrabla' da vår korrespondent TommyO svarer anmelderiet. Så tilbake til den ovennevnte som fortsatt yngler friskt og etterhvert som den går i kjøttet på seg selv, spinner ut i det absurde og befester det som har vært åpenbart hele tiden: Faldbakken vinner på walkover, hvert debattinnlegg en bekreftelse av hans prosjekt.

2005-12-15T20:40:00.000+01:00

In the darkness of Saturday morning, large numbers of the S&T Department descended on Quorn and Woodhouse station. Over the next two hours they prepared the signalling there for its first day in operational use. Crosses were removed from semaphore arms and bags from colour light heads. Signal lamps were lit, scotches and locks were removed from points. Signals, points and telephones were given a final check. Meanwhile Signalmen Mark Jacques and Trevor Willett were being given a guided tour of the new box and a quick rundown of any peculiarities. Finally, shortly before half past nine, Signals 26, 27, 28 and 29 were pulled off and the Up road was cleared for the first train to pass through. It is worth noting that Mark Jacques was present in the original Quorn box on its last day of operation in 1965 and worked the new Quorn box on its first day of operation. That's a long time between shifts !

Dobbelt vinternummer

2005-12-15T15:44:00.000+01:00

#5-6/05 foreligger, og essayet «And So. Note til Jimmy Corrigan» gis her til beste in extenso, inntil skribenten kontakter sin opphavsrettsjurist. Altså ikke særlig lenge.

16500 tegn

A N D S O
Note til Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth
A Graphic Novel

[The Boring As Safari]

Av Aud Olsen

På denne siden av årtusenskiftet er Chris Wares Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth trolig den viktigste roman som har nådd større offentlig oppmerksomhet så langt, og – nesten selvsagt – med en litterær pris som opprykk til berømmelsen. I kåringen av en serietegner til First Book Award rev The Guardian effektivt det prinsipielle skillet mellom tegneserie og prosa (eller grafiske versus rent typografiske medier) i romanen eller i kunst basert på bokens teknologi overhodet (en lignende glidning er tydelig i poesien). Selvsagt er ikke prosaens former – eller essayets, poesiens for den saks skyld – og tegneseriens former like, men tegneserien fyller både romanen og poesien effektivt, samt andre etablerte genre i skriftlige medier, hvilket blir åpenbart når man ser de beste arbeidene i mediet de siste tyve-tredve årene, kanskje av den enkle grunn at tegneserien er basert på lingvistiske strukturer, kombinasjonen av gjentagbare elementer i rekkefølge. Både «ord» og «bilde» lar seg behandle syntaktisk (sammenstillende), selv om syntaksene ikke overlapper hverandre og elementene syntaksen organiserer er radikalt forskjellige. Begge medier er basert på språk, og språk er som kjent ikke basert på ord (tvert om). Ware er også, trolig, romangenrens fremste utøver idag.
[The End to That]

Wares behandling av fortellingen ligner hans behandling av mediet. Fortellingens mest iøynefallende linje i JC er fattigdom – i økonomiske, emosjonelle, maktmessige, psykologiske, kulturelle, kjønnsmessige, seksuelle, etniske, estetiske, etiske, alders- og ernæringsmessige termer – faktisk. Jimmy Corrigans arbeidsdag begynner og slutter klokken seks, henholdsvis morgen og kveld, den tid det tar å reprodusere livet han lever: stå opp, ta toget, stemple inn, arbeide, tur-retur. Han jobber på posten, med alle dens amerikanske konnotasjoner; hvilke oppgaver han fyller der er uklart eller rent emblematisk – han sitter ved en bås på en rekke der alle synes å fylle en mytisk, abstrakt funksjon uten noen annen konkret gjenpart enn at tiden, kroppen og oppmerksomheten er bundet til stedet, institusjonen, stemplingsuret, byen-som-mekanisme. Hjemme leser han Superman™, ser tv og (ser) ut av vinduet, går i butikken, fantaserer og sover. Dagen består også i å avverge og/eller avvikle telefonoppringninger fra en skyldinduserende mor med stor sjel og fullstendig mangel på empati, du vet.

Heltens skjebnelinje er regulert som dramatisk ironi (man handler i en bestemt hensikt, får stikk motsatt resultat), tett presset mot grensen til det komiske (da ikke i den klassiske karakterkomediens form, der karakteren er årsak til heltens skjebne; her er skjebnen om noe årsak til heltens karakter). Denne skjebnen kan langt på vei bestemmes psykologisk og emosjonelt, innen familiens rammer; økonomisk og kulturelt, innen samfunnets og epokens rammer; klassemessig og seksuelt som en serie tilfeldigheter med en overgripende struktur, ulykker. Jimmy Corrigan er nært beslektet med stumfilmhelter som Chaplin, Harold Lloyd og Buster Keaton; romanen fortelles gjennom en kjede slapstick-episoder som helt mangler komikk, gestisk eleganse og hell, der tempoet er grotesk satt ned (når Jimmy Corrigan faller – og fallet er avgjørende i Wares univers -– skader han seg alvorlig; skaden konkretiserer helten fysisk, han er vingestekket og denne hemningen er overhodet ikke symbolsk; fallet og kvestelsen er også faste størrelser i Wares arbeider). Fortellingen er dermed en studie i skade, tap, brutalitet og skuffelse. Mens slapstick-komedien fremstiller heltens redning gjennom en nødvendig serie ulykker (betinget av eller bestemt som økonomisk, sosial og/eller seksuell klasse) ved en mirakuløs serie gester, fremstiller Jimmy Corrigan en rytme av tap. Slapstick-helten glir på en jevn bane mellom gudommelig intervensjon og superkrefter, begge i form av hell. Hos Ware er intervensjonen redusert til tegnerens valg, den krasse opposisjonen mellom fortellingens serie av ulykker, sidenes skjønnhet og den oppmerksomhet som i kraft av boken hviler på helten (før og i en viss forstand uavhengig av dens eventuelle lesere: boken er laget; helten er i en viss forstand sett, allerede, av boken – kanskje også den som laget boken). Den som leser tar del i en privilegert oppmerksomhet, man kunne si en gudommelig eller metafysisk part, en tørr, konkret åpenbaring. Ware er fundamentalt en politisk serietegner. I et høyt formalisert språk fremstiller han de konkrete betingelsene for et liv, uten forsonende inngrep (i denne forstand ligner Chris Ware Christopher Nilsen). Helten lever sin tid alene, møter med andre tar form av katastrofer, subliminale i ytre kjennetegn, ødeleggende (i termens bokstavelige mening) for hans konkrete liv, hver gang, rytmisk. Wares oppmerksomhet følger disse subliminale tegnene, en minimal gestikk og mimikk, tempoet settes ned mot grensen til det uhyrlige. Omfanget av eller dybden i Jimmy Corrigans ensomhet uttrykkes kanskje enklest ved at han ikke engang onanerer.

Historien: En brutal far som neglisjerer og til sist forlater sin sønn, Jimmy Corrigan, rundt 1890, frem til hans barnebarn (vår helt) Jimmy Corrigan, som middelaldrende mann møter sin far for første gang, si rundt 1990. Heltens navn gjentas, ansikt og klær, det tynne håret gjennom denne perioden på ca hundre år, fire generasjoner og gjennom hele spennet fra barndom til resignert og begynnende alderdom. Jimmy Corrigans barndom fortelles altså i Chicago ved inngangen til det tyvende århundre; som middelaldrende mann ved inngangen til det enogtyvende. Skikkelsene er ikke identiske, idet hvert element i fortellingen er unikt, eller hver kombinasjon av elementer – hver sekvens – er unik, slik sammenstillingen av det hele er unik for Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth. Likevel er elementene, til en viss grad kombinasjonen av dem, gjentagelser av «det samme».

JC er altså et politisk arbeid i nesten umerkelig forstand, fordi fremstillingens abstraherte realisme, med en rekke brudd inn i andre estetiske registre, knapt kan skilles fra de konkrete betingelsene i heltens epoke. Nedslagene av rase, økonomi, kjønn, familie, er alltid tilstede, nettopp litt asentrisk: Ware lykkes i sjokkerende grad å fremstille vår epoke som historisk objekt, ved en rekke objektive eller statistiske betingelser (også ved å trekke linjer tilbake til det 18. & 19. århundre), og viser deres (fortsatte) relevans og tilsynekomst i oppmerksomhetens randsoner. Ware trekker fremstillingen av Jimmy Corrigan mot det hjerteskjærende, i en forstand Dickens, Dostojevskij og Poe mestrer i romangenren, noe som ikke har latt seg gjenta i bokform etter det 19. århundre (kanskje med unntak av Kafka, en sammenlinging som uansett halter, av litt andre grunner). Få eller ingen romaner kan idag fremstille blandingen av brutalitet og dramatisk ironi med denne typen konsekvens, uten å ende i kitch.

Ware er grafisk designer, av evne og yrke, og henter tilfang i en rekke former, ofte med utgangspunkt i viktoriansk estetikk (skiltmaling, pakningsdesign, reklame, postordrekataloger, kulisser, dramatiske medier og teknologier som er forlatt eller tilhører en forlatt barndom), altså kitch, selve oppbruddsflaten både for Arts & Crafts, med bevegelsens håndverksmessige besinnelse (arbeidsintensiv småskala-produksjon), og modernistenes besinnelse på modulære og industrielle idealer i formgivning, det andre ytterpunkt i Wares stiltilfang, tilnærmet geometrisk. Begge ytterpunkter gir sidene stemning av sitat, og den harde opposisjon av brudd og avstand komposisjonen bygger på, både i oppslaget og fortellingens større linjer. Elementene i Wares serier er nesten alltid enkle, selv om arrangementet av dem (samt ornamentikken) kan være intrikat og i den overgripende komposisjonen oftest blir det. Fargebruk, strek, skyggelegging, leseretning; bruken av ruten, siden, oppslaget – tydelige, få elementer, klart avgrenset i komposisjonen, mens et eller enkelte elementers funksjon er flertydig, eksempelvis leseretningen, man kan gjøre flere valg, gruppere rutene i flere sett, det rytmiske forholdet mellom panelene er åpent og sidestillende, syntaksen brutt opp som i en montasje. Han bruker pensel i de kurvede linjene, arkitektpenn (med linjal) i rette streker, og fargelegger på mac’en. Detaljen er oftest lagt i en primærfarge (noen steder sekundærfarge; svart/hvitt eller rødt/blått har også dramatisk og/eller narrativ funksjon hos Ware), mens bakgrunnen er holdt i dempede og harmoniserte farger (noen ganger komplementært til detaljen eller et annet narrativ hovedelement, for eksempel helten, heltinnen; fargene brukes altså dramatisk/narrativt i aller enkleste forstand).

Wares komposisjon er primært basert på bygningen, eksteriør eller værelse (sekundært treet: skog, park, hage, gatebeplantning, ubebygde forstadsarealer). Det finnes knapt et oppslag i JC uten hus, serien fortelles gjennomgående i interiører; ruten gjentar rommet, døren, vinduet, møbelet (& vice versa), slik siden eller oppslaget gjentar etasjeplanen i et bygg (lat. historia). Perspektivet beveger seg fritt i rommet, med plan- og fasadetegningen som ramme. Det andre faste, narrative elementet er detaljen – i JC Superman™, miniatyrhesten, telefonen, melketannen, den røde fuglen, eller ganske enkelt en primærfarge, rødt. Detaljen kan også være distribusjonen av naturlig lys, for eksempel en sky som vandrer i utkanten av motivet gjennom 27 ruter over to oppslag og binder sammen møtet mellom fire generasjoner og en periode på nokså nøyaktig hundre år (tar man med rammefortellingen dekker romanen amerikansk historie fra Borgerkrigen til vår tid, med linjer tilbake til europeisk kolonialisme både i Amerika og Afrika). En annen tidsakse for hele (denne) sekvensen angis av et trafikkfyr øverst i én rute; her samles alle linjene i de to hovedfortellingene, Jimmy's møte med sin far og bestefarens oppvekst i Chicago på slutten av det 19. århundre. Den enkelte ruten rommer nesten ingen bevegelse, det er ellipsen (fra gresk: utelatelsen, forkortelsen, mangelen på kontinuitet) mellom rutene i panelet som fremstiller bevegelser i rommet, samt Wares fenomenale evne til å tegne kropsspråk, tilbakeholdt eller amputert gestikk og knapt merkbare endringer i mimikken.

Hvilket som helst element i en sekvens markerer muligheten for oppbrudd i et ikke nærmere avgrenset antall retninger. Man kan bråstoppe, skifte tid (innen døgnet, året, historien, astronomien), sted, orientering, karakterens identitet, genre, uttrykk &cetera, kort sagt transportere fortellingen dit man vil. Stort sett er en sekvens’ fortsettelse regulert av konvensjoner, nærmest automatisert, man overraskes skjelden. Hos Ware dukker disse skiftene opp plutselig, uten nærmere foranledning (hengselen mellom en fortelling og neste, med hundre års avstand, kan være en bygning, en ansiktsform, en fasade eller et skifte i lyset; et bilde/en rute kan fungere i to fortellinger og være den eneste hengsel i tid og rom; vekslingen kan også være rent tematisk eller ornamentelt motivert, en flyreise kan motivere en romferd, romskipet en robot, roboten dukker opp i flysetet og får heltens kropp og ansiktstrekk, flyet lander). Fortellingene fortsetter i hverandre, med tegneseriens unike fleksibilitiet og bevegelige presens (i grammatisk forstand), det elliptiske spranget fra rute til rute, panel til panel, der variasjonen i tempo og situering (i rommet) ikke møter andre grenser enn de etablerte forestillingene om universet og evnen til å spille med dem. Ware har en suveren oversikt og tilsvarende frihet i de operative kodene som danner en fortelling eller ganske enkelt en sekvens. Han kan dermed legge vekten hvor han vil i billedrekken, og velger oftest en detalj: hånden fremfor ansiktet og kroppen, supermandrakten fremfor mimikk og bevegelse; en skikkelse som er så liten i flaten at man knapt oppdager den, får bære hele fortellingens emosjonelle og eksistensielle nedslag idet den snevres inn mot et punkt.

Tegneserien (i moderne form) ble oppfunnet i romantikken (med Goethe som sin første, vilt begeistrede kritiker) og fikk sitt store gjennombrudd tidlig i forrige århundre, kant i kant med modernismen(e); den ble siden splittet opp i komersielle serier med store opplag, og undergrunn med marginal økonomisk betydning og liten interesse fra kunst- og kulturinstitusjonene. Tematisk og motivmessig ligger JC så tett opp til Franz Kafka at de kunne forveksles, men stemningen hos Ware er en radikalt annen. (Chris Ware har et Robert Crumb-kompleks, på høyde med Crumbs mulige Kafka-kompleks; Kafka var på sin side påvirket av slapstick-komedien og andre former med viktoriansk rot – se eksempelvis «Forvandlingen».) Likevel finnes det en underlig affinitet mellom disse kunstnerne.

Tegneserien har lykkes å løsrive seg fra kunstinstitusjonen på to avgjørende punkter. Den er ikke bundet til unikaproduksjonen og reproduksjonserier med ørsmå opplag. Den er heller ikke bundet til «det nye», et begrep som har malt billedkunsten inn i et hjørne, der dette tilfeldige estetiske kriteriet ikke lenger kan skilles fra de komersielle betingelsene i kunstmarkedet, med institusjontilknytningen som den lett groteske og klart idiotiske patron for oppmerksomhet og penger, betingelsen for reproduskjon av kunstnerens arbeidstid i kraft av publikums oppmerksomhet og anerkjennelse. Med Wares gjennombrudd som internasjonal stjerne, er denne fredningstiden kanskje over for mediet. Dette er selvsagt både tjenlig og skadelig, utfordrende og banaliserende. Med et bilde fra den idiotiske patroniseringens kultursnakk, kunne man nevne at Ware gjerne bør tildeles Nobel-prisen i litteratur (for eksempel); prisen ville tjene på det, nivå- og kvalitetsmessig, men så hadde man kanskje satt opp en sperre for å lese og lære av en av de fremste (vestlige) kunstnerne her og nå.

Tidlig i JC fremstilles Supermans selvmord, han hopper fra en bygning og faller ned på gaten (bildet er et nesten rent sitat fra en av de første publiserte Superman-sidene, mens han ennå hopper, før han har lært å fly). Jimmy Corrigan ser selvmordet fra kontorvinduet, mens han fortvilet prøver å kvele morens telefonstemme. På bokens siste sider fremstilles heltens selvmordsfantasi, et hopp fra samme bygning sett fra samme kontorvindu, men avbrytes der en kvinne tiltaler ham fra (… fortsettelse i neste nummer av VISUELT!) *

* Det overstående burde være en omtale av Wares tre bøker, så langt (Jimmy Corrigan, Quimby The Mouse, The Acme Novelty Date Book ), samt hans to nyere serier, Building og Rusty Brown, og serieheftene The Acme Novelty Library som utkommer to ganger årlig (stort sett) og nettopp har kommet med nytt nummer, hans skulpturer, pappmodeller, pastisjer over postordre-tekster og leserbrev, sigarreklamer, viften av tegneteknikker, studier i tegneseriemediets strukturelle muligheter og logikk, hans fantastiske magasin- & bokdesign og -produksjoner, typografi, forholdet til skala (størrelse, også punktstørrelse) og typografisk avstand/rom, plakater, skisser, erotika, dagboksblader, m.m. Det skar seg. Visuelt har bare såvidt berørt noen trekk ved denne ene boken og dens tegner. Ware er også satiriker, komiker, kynist, til tider grusom – God, Quimby og Sparky The Cat er tegnet som komedier, eller satierer, nesten i filosofisk forstand, og hviler på en skeptisk eller kynisk tradisjon (eksempelvis Diogenes, filosofen i tønnen). Gitt Wares forbløffende talent og uhyre sammensatte produksjon, vil Visuelts fantastiske lesere kanskje støte på ham igjen i våre spalter. Av Ware kan man trygt skaffe seg hvilken som helst tittel, de er overraskende billige i innkjøp.

Utvalgte utgivelser
Jimmy Corrigan The Smartest Kid On Earth, 2000
Quimby The Mouse, 2003
The ACME Novelty Date Book, 2003
The ACME Novelty Library # 16, 2005
The ACME Novelty Library #1-16, 1993-2005
McSweeney's 13, 2004 (ed.)
Daniel Raeburn: Chris Ware, 2004

Tronsmo bokhandel er eksperter på Chris Ware.
Let ellers nettet, f.eks. amazone.com.

Redaksjonen

2005-12-15T02:14:00.000+01:00

Har avholdt sitt årlige julebord. Og hva skal periodikaet så hete i 2006?
PØLSE1
Et periodika for vinnere og deres venner taperne

view blog in an entirely new setting

2005-12-13T01:42:00.000+01:00

Nei, hvorfor skulle jeg det, du er så deilig

2005-12-13T01:39:00.000+01:00

Tog er konduktive for tanken, presset ned i underlaget av et flatt lodd, i plan med asfalten går den i ett med overflaten og etterlater en fordypning, først synlig når kroppen er forvitret.

Kafe Legal, Bergen 6. desember

2005-12-09T14:12:00.000+01:00

De leste, av og om; Pål Norheim, Thure Erik Lund og Arve Kleiva; hverandre, tre tette, fuktige timer, noen gikk, de fleste ble. Litt klokere. Og vi fikk margarin! Takk,

Would you have these boys for pets?

2005-12-04T17:31:00.000+01:00

Damian in memoriam

Esken igjen

2005-11-27T19:04:00.000+01:00

All of which makes me anxious

2005-11-27T14:28:00.000+01:00

At times unbearably so,

Barnslig, før-etisk gründer

2005-11-27T14:23:00.000+01:00

Kan jeg fortelle deg en skrøne som er sann? Bonita forsov seg, hun hadde også glemt venninnens begravelse, de hadde derfor avtalt å gå på graven sammen. Våknet hos meg og trodde hun var hos karikaturtegneren, fortvilet, og vi lo. Hun rakk ikke avtalen fordi hun ble lesbisk? Neppe. Mottok adspredt kysset og mine spede forsøk på å diffusere uro, og forsvant.

Alma not 2 4 get

2005-11-21T15:22:00.000+01:00

Bauhaus 1929

Det døende dyr i Weekendavisen

2005-11-20T18:34:00.000+01:00

»Ha-ha,« siger han. »Now you’re talking! Det ville være skønt med et 100 års moratorium på al snak om litteratur, at man lukkede alle institutter for litteraturvidenskab, nedlagde bogsektionerne, anmelderne. Læserne skulle være alene med bøgerne, og hvis nogen vovede at sige noget om dem, ville de blive skudt eller fængslet på stedet. Ja, skudt. 100 års moratorium på ulidelig, litterær snak. Man skulle lade folk kæmpe alene med bøgerne og genopdage, hvad de er og ikke er. Alt andet end denne snak. Eventyrsnak. Så snart man generaliserer, er man i et helt andet univers end litteraturens, og der er ingen bro mellem dem.«

Shirin Neshat ikke å forglemme

2005-11-20T13:44:00.000+01:00

Sys op

2005-11-20T11:48:00.000+01:00

Moskau
Раз, два, три!
Moskau
Посмотри!
Пионеры там и тут,
песни Ленину поют.

Til Tor, 4 helping out.

zwitter

2005-11-19T12:05:00.000+01:00

[…]
Zwitter
ich bin so verliebt
Zwitter
Ich bin in mich verliebt
[…]

Rammstein

Californisk optimisme

2005-11-19T00:50:00.001+01:00

Kevin Kelly, teknohippie og uavhengig senior i Wired: – 2015 […] I fjor ble 175 000 bøker publisert og mer enn 30 000 musikk-album sluppet i USA i. Samtidig ble 14 millioner blogger lansert over hele verden. En enkel ekstrapolering antyder at alle levende (i gjennomsnitt) i nær framtid vil skrive en sang, forfatte en bok, lage en video, sette opp en weblog og kode et program. Denne ideen er mindre uhyrlig enn forestillingen for 150 år siden om at noen en dag ville skrive et brev eller ta et fotografi.
Har vi det travelt? «Achtung baby, let’s work. Not dat I don’t enjoy it, mind ya.» Har en sterk fornemmelse av at det er velgjørende å vende seg et øyeblikk mot denne åttitallsskimrende teknologioptimisme. En annen info-byte: Wikipedia web-leksikonet kan redigeres og (med moderasjon) modereres av alle, følgelig er endel av artiklene utstyrt med advarselen «Questionable content». Det tar imidlertid i gjennomsnitt kun 35 sekunder fra en feilaktig opplysning er lagt ut til noen har rettet den opp igjen. *skyt inn et smil her*

Distribusjon

2005-11-16T23:48:00.000+01:00

Audiaturkatalogen ble på oppfordring fra en lokal høyrepolitiker erlagt på den lokale fopall-puben (også lokallaget situasjonistene/syndikalistenes lokale). Siden ryktes det at de hadde hatt høytlesning i baren, ved ettersyn i bohylla var den imidlertid ikke lenger der. Jeg mistenkte en stund høyremannen for å ha tatt den med seg, inntil jeg løftet blikket og fikk øye på den i spillhyllen, der den sto seg rimelig greit, både ved sitt omfang og den røde ryggen, i selskap med Scrabble og TP.

Poesi til folket!

Cripple and the starfish

2005-11-14T11:49:00.000+01:00

[…]
Mr. Muscle, gazing boredly
And he checking time did punch me
And I sighed and bleeded like a windfall
Happy bleedy, happy bruisy.
[…]

De var aldeles stille.
[…]
I am very happy
[…]
I'll grow back like a starfish

Antony and his cohorts are deep into their European tour.
Takk nok en gang for gaven, billetten, beste Aud og Jehanne.

Diploma

2005-11-03T11:11:00.000+01:00

pardons to Fredric Goudy: the people who would l e t t e r s p a c e minuscules are the people whose italics are unavailable due to their email format.
Paragraph horsemanship nevertheless. Devil is in the details.

Editorial Correspondence

2005-11-02T23:40:00.000+01:00

Foreign correspondent:
Hello,
Erm, right, er, ahem.
So.... I have tried for way too long to write this article, and have
discovered two things:
01: I am not a writer (should I be surprised by this?).
02: I hate the sound of my own voice.

Oh, yes, and three:
03: I am deeply fucking trivial.

This bothers me.
You may be waiting a very long time dear girl.
FC x

Edith:
Lol. *she does the grand gesture * ah, to work with the superstars! *then sighs profoundly *. No my sweet, you woulda been fh***in eloquent, but I am hardly surprised. I have decided to rip off your History of Gaming as a payback – don’t get mad, get even would be the device in question – but do it properly this time, with the necessary academic backing to do the classifications of games in a digital age that I find is missing, not unlike the timelines the typographers have been honing for decades already. Norway is a near blank spot on the map as far as game design is concerned, we are in a learning process. A small essay on an age old chinese game may also come in2 question seeing as your article slipped thru my fingers, (yes I do love being obscure and to work with the litterati in general as well as with the sorely lacking design theorists in this godforsaken place. Yes, we are celebrating our 100 yrs of freedom from Sweeden this year and yes, I would so like to emigrate). Ah, well. A man who is verbose and droll to the extent u are when in conversation could hardly be a poor writer is my view, but I recognize that this may be a point of self appreciation. I will not press the issue. Or will I ...?

Tenderly albeit dryly on the cheek
\Ju

Bye bye Bergen

2005-10-22T12:05:00.000+02:00

U been good to me