«Erst der Personal Computer und das Internet haben die Trennung von Work & Play aufgehoben.» (Jah, det sier de alle sammen. Nytt symposium i Berlin til våren)

Debatt meg både her og der

For våre fremtidige debatter? *gjesp!*

Her er til sammenligning en noe mer oppegående/polemisk debatt, se særlig innlegget til Jon Refsdal Moe (nr to ovenfra), samt d'anmeldere Sørheim & Nerdrums tilsvar. For hvor hardt, eventuelt bløtt skal debattklimaet være? Følg også med i neste Morrabla' da vår korrespondent TommyO svarer anmelderiet. Så tilbake til den ovennevnte som fortsatt yngler friskt og etterhvert som den går i kjøttet på seg selv, spinner ut i det absurde og befester det som har vært åpenbart hele tiden: Faldbakken vinner på walkover, hvert debattinnlegg en bekreftelse av hans prosjekt.

In the darkness of Saturday morning, large numbers of the S&T Department descended on Quorn and Woodhouse station. Over the next two hours they prepared the signalling there for its first day in operational use. Crosses were removed from semaphore arms and bags from colour light heads. Signal lamps were lit, scotches and locks were removed from points. Signals, points and telephones were given a final check. Meanwhile Signalmen Mark Jacques and Trevor Willett were being given a guided tour of the new box and a quick rundown of any peculiarities. Finally, shortly before half past nine, Signals 26, 27, 28 and 29 were pulled off and the Up road was cleared for the first train to pass through. It is worth noting that Mark Jacques was present in the original Quorn box on its last day of operation in 1965 and worked the new Quorn box on its first day of operation. That's a long time between shifts !

Dobbelt vinternummer

#5-6/05 foreligger, og essayet «And So. Note til Jimmy Corrigan» gis her til beste in extenso, inntil skribenten kontakter sin opphavsrettsjurist. Altså ikke særlig lenge.







16500 tegn

A N D   S O
Note til Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth
A Graphic Novel

[The Boring As Safari]

Av Aud Olsen

På denne siden av årtusenskiftet er Chris Wares Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth trolig den viktigste roman som har nådd større offentlig oppmerksomhet så langt, og – nesten selvsagt – med en litterær pris som opprykk til berømmelsen. I kåringen av en serietegner til First Book Award rev The Guardian effektivt det prinsipielle skillet mellom tegneserie og prosa (eller grafiske versus rent typografiske medier) i romanen eller i kunst basert på bokens teknologi overhodet (en lignende glidning er tydelig i poesien). Selvsagt er ikke prosaens former – eller essayets, poesiens for den saks skyld – og tegneseriens former like, men tegneserien fyller både romanen og poesien effektivt, samt andre etablerte genre i skriftlige medier, hvilket blir åpenbart når man ser de beste arbeidene i mediet de siste tyve-tredve årene, kanskje av den enkle grunn at tegneserien er basert på lingvistiske strukturer, kombinasjonen av gjentagbare elementer i rekkefølge. Både «ord» og «bilde» lar seg behandle syntaktisk (sammenstillende), selv om syntaksene ikke overlapper hverandre og elementene syntaksen organiserer er radikalt forskjellige. Begge medier er basert på språk, og språk er som kjent ikke basert på ord (tvert om). Ware er også, trolig, romangenrens fremste utøver idag.
[The End to That]

Wares behandling av fortellingen ligner hans behandling av mediet. Fortellingens mest iøynefallende linje i JC er fattigdom – i økonomiske, emosjonelle, maktmessige, psykologiske, kulturelle, kjønnsmessige, seksuelle, etniske, estetiske, etiske, alders- og ernæringsmessige termer – faktisk. Jimmy Corrigans arbeidsdag begynner og slutter klokken seks, henholdsvis morgen og kveld, den tid det tar å reprodusere livet han lever: stå opp, ta toget, stemple inn, arbeide, tur-retur. Han jobber på posten, med alle dens amerikanske konnotasjoner; hvilke oppgaver han fyller der er uklart eller rent emblematisk – han sitter ved en bås på en rekke der alle synes å fylle en mytisk, abstrakt funksjon uten noen annen konkret gjenpart enn at tiden, kroppen og oppmerksomheten er bundet til stedet, institusjonen, stemplingsuret, byen-som-mekanisme. Hjemme leser han Superman™, ser tv og (ser) ut av vinduet, går i butikken, fantaserer og sover. Dagen består også i å avverge og/eller avvikle telefonoppringninger fra en skyldinduserende mor med stor sjel og fullstendig mangel på empati, du vet.

Heltens skjebnelinje er regulert som dramatisk ironi (man handler i en bestemt hensikt, får stikk motsatt resultat), tett presset mot grensen til det komiske (da ikke i den klassiske karakterkomediens form, der karakteren er årsak til heltens skjebne; her er skjebnen om noe årsak til heltens karakter). Denne skjebnen kan langt på vei bestemmes psykologisk og emosjonelt, innen familiens rammer; økonomisk og kulturelt, innen samfunnets og epokens rammer; klassemessig og seksuelt som en serie tilfeldigheter med en overgripende struktur, ulykker. Jimmy Corrigan er nært beslektet med stumfilmhelter som Chaplin, Harold Lloyd og Buster Keaton; romanen fortelles gjennom en kjede slapstick-episoder som helt mangler komikk, gestisk eleganse og hell, der tempoet er grotesk satt ned (når Jimmy Corrigan faller – og fallet er avgjørende i Wares univers -– skader han seg alvorlig; skaden konkretiserer helten fysisk, han er vingestekket og denne hemningen er overhodet ikke symbolsk; fallet og kvestelsen er også faste størrelser i Wares arbeider). Fortellingen er dermed en studie i skade, tap, brutalitet og skuffelse. Mens slapstick-komedien fremstiller heltens redning gjennom en nødvendig serie ulykker (betinget av eller bestemt som økonomisk, sosial og/eller seksuell klasse) ved en mirakuløs serie gester, fremstiller Jimmy Corrigan en rytme av tap. Slapstick-helten glir på en jevn bane mellom gudommelig intervensjon og superkrefter, begge i form av hell. Hos Ware er intervensjonen redusert til tegnerens valg, den krasse opposisjonen mellom fortellingens serie av ulykker, sidenes skjønnhet og den oppmerksomhet som i kraft av boken hviler på helten (før og i en viss forstand uavhengig av dens eventuelle lesere: boken er laget; helten er i en viss forstand sett, allerede, av boken – kanskje også den som laget boken). Den som leser tar del i en privilegert oppmerksomhet, man kunne si en gudommelig eller metafysisk part, en tørr, konkret åpenbaring. Ware er fundamentalt en politisk serietegner. I et høyt formalisert språk fremstiller han de konkrete betingelsene for et liv, uten forsonende inngrep (i denne forstand ligner Chris Ware Christopher Nilsen). Helten lever sin tid alene, møter med andre tar form av katastrofer, subliminale i ytre kjennetegn, ødeleggende (i termens bokstavelige mening) for hans konkrete liv, hver gang, rytmisk. Wares oppmerksomhet følger disse subliminale tegnene, en minimal gestikk og mimikk, tempoet settes ned mot grensen til det uhyrlige. Omfanget av eller dybden i Jimmy Corrigans ensomhet uttrykkes kanskje enklest ved at han ikke engang onanerer.

Historien: En brutal far som neglisjerer og til sist forlater sin sønn, Jimmy Corrigan, rundt 1890, frem til hans barnebarn (vår helt) Jimmy Corrigan, som middelaldrende mann møter sin far for første gang, si rundt 1990. Heltens navn gjentas, ansikt og klær, det tynne håret gjennom denne perioden på ca hundre år, fire generasjoner og gjennom hele spennet fra barndom til resignert og begynnende alderdom. Jimmy Corrigans barndom fortelles altså i Chicago ved inngangen til det tyvende århundre; som middelaldrende mann ved inngangen til det enogtyvende. Skikkelsene er ikke identiske, idet hvert element i fortellingen er unikt, eller hver kombinasjon av elementer – hver sekvens – er unik, slik sammenstillingen av det hele er unik for Jimmy Corrigan The Smartest Kid on Earth. Likevel er elementene, til en viss grad kombinasjonen av dem, gjentagelser av «det samme».

JC er altså et politisk arbeid i nesten umerkelig forstand, fordi fremstillingens abstraherte realisme, med en rekke brudd inn i andre estetiske registre, knapt kan skilles fra de konkrete betingelsene i heltens epoke. Nedslagene av rase, økonomi, kjønn, familie, er alltid tilstede, nettopp litt asentrisk: Ware lykkes i sjokkerende grad å fremstille vår epoke som historisk objekt, ved en rekke objektive eller statistiske betingelser (også ved å trekke linjer tilbake til det 18. & 19. århundre), og viser deres (fortsatte) relevans og tilsynekomst i oppmerksomhetens randsoner. Ware trekker fremstillingen av Jimmy Corrigan mot det hjerteskjærende, i en forstand Dickens, Dostojevskij og Poe mestrer i romangenren, noe som ikke har latt seg gjenta i bokform etter det 19. århundre (kanskje med unntak av Kafka, en sammenlinging som uansett halter, av litt andre grunner). Få eller ingen romaner kan idag fremstille blandingen av brutalitet og dramatisk ironi med denne typen konsekvens, uten å ende i kitch.

Ware er grafisk designer, av evne og yrke, og henter tilfang i en rekke former, ofte med utgangspunkt i viktoriansk estetikk (skiltmaling, pakningsdesign, reklame, postordrekataloger, kulisser, dramatiske medier og teknologier som er forlatt eller tilhører en forlatt barndom), altså kitch, selve oppbruddsflaten både for Arts & Crafts, med bevegelsens håndverksmessige besinnelse (arbeidsintensiv småskala-produksjon), og modernistenes besinnelse på modulære og industrielle idealer i formgivning, det andre ytterpunkt i Wares stiltilfang, tilnærmet geometrisk. Begge ytterpunkter gir sidene stemning av sitat, og den harde opposisjon av brudd og avstand komposisjonen bygger på, både i oppslaget og fortellingens større linjer. Elementene i Wares serier er nesten alltid enkle, selv om arrangementet av dem (samt ornamentikken) kan være intrikat og i den overgripende komposisjonen oftest blir det. Fargebruk, strek, skyggelegging, leseretning; bruken av ruten, siden, oppslaget – tydelige, få elementer, klart avgrenset i komposisjonen, mens et eller enkelte elementers funksjon er flertydig, eksempelvis leseretningen, man kan gjøre flere valg, gruppere rutene i flere sett, det rytmiske forholdet mellom panelene er åpent og sidestillende, syntaksen brutt opp som i en montasje. Han bruker pensel i de kurvede linjene, arkitektpenn (med linjal) i rette streker, og fargelegger på mac’en. Detaljen er oftest lagt i en primærfarge (noen steder sekundærfarge; svart/hvitt eller rødt/blått har også dramatisk og/eller narrativ funksjon hos Ware), mens bakgrunnen er holdt i dempede og harmoniserte farger (noen ganger komplementært til detaljen eller et annet narrativ hovedelement, for eksempel helten, heltinnen; fargene brukes altså dramatisk/narrativt i aller enkleste forstand).

Wares komposisjon er primært basert på bygningen, eksteriør eller værelse (sekundært treet: skog, park, hage, gatebeplantning, ubebygde forstadsarealer). Det finnes knapt et oppslag i JC uten hus, serien fortelles gjennomgående i interiører; ruten gjentar rommet, døren, vinduet, møbelet (& vice versa), slik siden eller oppslaget gjentar etasjeplanen i et bygg (lat. historia). Perspektivet beveger seg fritt i rommet, med plan- og fasadetegningen som ramme. Det andre faste, narrative elementet er detaljen – i JC Superman™, miniatyrhesten, telefonen, melketannen, den røde fuglen, eller ganske enkelt en primærfarge, rødt. Detaljen kan også være distribusjonen av naturlig lys, for eksempel en sky som vandrer i utkanten av motivet gjennom 27 ruter over to oppslag og binder sammen møtet mellom fire generasjoner og en periode på nokså nøyaktig hundre år (tar man med rammefortellingen dekker romanen amerikansk historie fra Borgerkrigen til vår tid, med linjer tilbake til europeisk kolonialisme både i Amerika og Afrika). En annen tidsakse for hele (denne) sekvensen angis av et trafikkfyr øverst i én rute; her samles alle linjene i de to hovedfortellingene, Jimmy's møte med sin far og bestefarens oppvekst i Chicago på slutten av det 19. århundre. Den enkelte ruten rommer nesten ingen bevegelse, det er ellipsen (fra gresk: utelatelsen, forkortelsen, mangelen på kontinuitet) mellom rutene i panelet som fremstiller bevegelser i rommet, samt Wares fenomenale evne til å tegne kropsspråk, tilbakeholdt eller amputert gestikk og knapt merkbare endringer i mimikken.

Hvilket som helst element i en sekvens markerer muligheten for oppbrudd i et ikke nærmere avgrenset antall retninger. Man kan bråstoppe, skifte tid (innen døgnet, året, historien, astronomien), sted, orientering, karakterens identitet, genre, uttrykk &cetera, kort sagt transportere fortellingen dit man vil. Stort sett er en sekvens’ fortsettelse regulert av konvensjoner, nærmest automatisert, man overraskes skjelden. Hos Ware dukker disse skiftene opp plutselig, uten nærmere foranledning (hengselen mellom en fortelling og neste, med hundre års avstand, kan være en bygning, en ansiktsform, en fasade eller et skifte i lyset; et bilde/en rute kan fungere i to fortellinger og være den eneste hengsel i tid og rom; vekslingen kan også være rent tematisk eller ornamentelt motivert, en flyreise kan motivere en romferd, romskipet en robot, roboten dukker opp i flysetet og får heltens kropp og ansiktstrekk, flyet lander). Fortellingene fortsetter i hverandre, med tegneseriens unike fleksibilitiet og bevegelige presens (i grammatisk forstand), det elliptiske spranget fra rute til rute, panel til panel, der variasjonen i tempo og situering (i rommet) ikke møter andre grenser enn de etablerte forestillingene om universet og evnen til å spille med dem. Ware har en suveren oversikt og tilsvarende frihet i de operative kodene som danner en fortelling eller ganske enkelt en sekvens. Han kan dermed legge vekten hvor han vil i billedrekken, og velger oftest en detalj: hånden fremfor ansiktet og kroppen, supermandrakten fremfor mimikk og bevegelse; en skikkelse som er så liten i flaten at man knapt oppdager den, får bære hele fortellingens emosjonelle og eksistensielle nedslag idet den snevres inn mot et punkt.

Tegneserien (i moderne form) ble oppfunnet i romantikken (med Goethe som sin første, vilt begeistrede kritiker) og fikk sitt store gjennombrudd tidlig i forrige århundre, kant i kant med modernismen(e); den ble siden splittet opp i komersielle serier med store opplag, og undergrunn med marginal økonomisk betydning og liten interesse fra kunst- og kulturinstitusjonene. Tematisk og motivmessig ligger JC så tett opp til Franz Kafka at de kunne forveksles, men stemningen hos Ware er en radikalt annen. (Chris Ware har et Robert Crumb-kompleks, på høyde med Crumbs mulige Kafka-kompleks; Kafka var på sin side påvirket av slapstick-komedien og andre former med viktoriansk rot – se eksempelvis «Forvandlingen».) Likevel finnes det en underlig affinitet mellom disse kunstnerne.

Tegneserien har lykkes å løsrive seg fra kunstinstitusjonen på to avgjørende punkter. Den er ikke bundet til unikaproduksjonen og reproduksjonserier med ørsmå opplag. Den er heller ikke bundet til «det nye», et begrep som har malt billedkunsten inn i et hjørne, der dette tilfeldige estetiske kriteriet ikke lenger kan skilles fra de komersielle betingelsene i kunstmarkedet, med institusjontilknytningen som den lett groteske og klart idiotiske patron for oppmerksomhet og penger, betingelsen for reproduskjon av kunstnerens arbeidstid i kraft av publikums oppmerksomhet og anerkjennelse. Med Wares gjennombrudd som internasjonal stjerne, er denne fredningstiden kanskje over for mediet. Dette er selvsagt både tjenlig og skadelig, utfordrende og banaliserende. Med et bilde fra den idiotiske patroniseringens kultursnakk, kunne man nevne at Ware gjerne bør tildeles Nobel-prisen i litteratur (for eksempel); prisen ville tjene på det, nivå- og kvalitetsmessig, men så hadde man kanskje satt opp en sperre for å lese og lære av en av de fremste (vestlige) kunstnerne her og nå.

Tidlig i JC fremstilles Supermans selvmord, han hopper fra en bygning og faller ned på gaten (bildet er et nesten rent sitat fra en av de første publiserte Superman-sidene, mens han ennå hopper, før han har lært å fly). Jimmy Corrigan ser selvmordet fra kontorvinduet, mens han fortvilet prøver å kvele morens telefonstemme. På bokens siste sider fremstilles heltens selvmordsfantasi, et hopp fra samme bygning sett fra samme kontorvindu, men avbrytes der en kvinne tiltaler ham fra (… fortsettelse i neste nummer av VISUELT!) *


* Det overstående burde være en omtale av Wares tre bøker, så langt (Jimmy Corrigan, Quimby The Mouse, The Acme Novelty Date Book ), samt hans to nyere serier, Building og Rusty Brown, og serieheftene The Acme Novelty Library som utkommer to ganger årlig (stort sett) og nettopp har kommet med nytt nummer, hans skulpturer, pappmodeller, pastisjer over postordre-tekster og leserbrev, sigarreklamer, viften av tegneteknikker, studier i tegneseriemediets strukturelle muligheter og logikk, hans fantastiske magasin- & bokdesign og -produksjoner, typografi, forholdet til skala (størrelse, også punktstørrelse) og typografisk avstand/rom, plakater, skisser, erotika, dagboksblader, m.m. Det skar seg. Visuelt har bare såvidt berørt noen trekk ved denne ene boken og dens tegner. Ware er også satiriker, komiker, kynist, til tider grusom – God, Quimby og Sparky The Cat er tegnet som komedier, eller satierer, nesten i filosofisk forstand, og hviler på en skeptisk eller kynisk tradisjon (eksempelvis Diogenes, filosofen i tønnen). Gitt Wares forbløffende talent og uhyre sammensatte produksjon, vil Visuelts fantastiske lesere kanskje støte på ham igjen i våre spalter. Av Ware kan man trygt skaffe seg hvilken som helst tittel, de er overraskende billige i innkjøp.

Utvalgte utgivelser
Jimmy Corrigan The Smartest Kid On Earth, 2000
Quimby The Mouse, 2003
The ACME Novelty Date Book, 2003
The ACME Novelty Library # 16, 2005
The ACME Novelty Library #1-16, 1993-2005
McSweeney's 13, 2004 (ed.)
Daniel Raeburn: Chris Ware, 2004

Tronsmo bokhandel er eksperter på Chris Ware.
Let ellers nettet, f.eks. amazone.com.

Redaksjonen

Har avholdt sitt årlige julebord. Og hva skal periodikaet så hete i 2006?
PØLSE1
Et periodika for vinnere og deres venner taperne

view blog in an entirely new setting

Nei, hvorfor skulle jeg det, du er så deilig

Tog er konduktive for tanken, presset ned i underlaget av et flatt lodd, i plan med asfalten går den i ett med overflaten og etterlater en fordypning, først synlig når kroppen er forvitret.

Kafe Legal, Bergen 6. desember

De leste, av og om; Pål Norheim, Thure Erik Lund og Arve Kleiva; hverandre, tre tette, fuktige timer, noen gikk, de fleste ble. Litt klokere. Og vi fikk margarin! Takk,

Would you have these boys for pets?

Damian in memoriam