JEG KAN EN MASSE JEG IKKE VET NOE OM

Av Aud Olsen


Som barn fikk jeg ikke lese tegneserier. Da jeg ble gift, kjøpte min mann Chris Wares Jimmy Corrigan, the smartest kid on earth. Siden ble jeg sittende og lese Superman ™ et år.


Som barn forsøkte jeg heller aldri å tegne. Mine foreldre kjøpte konversasjonsleksikon, verdenshistorier og klassikerbiblioteker til meg. Om nettene leste jeg westernbøker og porno, om dagene drev jeg med sport. Jeg sluttet nesten å sove i tolvårsalderen.

Siden begynte jeg å skrive. Jeg skrev selvfølgelig om natten, konversasjonsleksikon, verdenshistorier & klassikerbiblioteker, men bare noen få sider (eller avsnitt. En og annen setning, egentlig).

Jeg har ingen forutsetning for å skjønne tegneserier. Likevel leser jeg dem. Jeg leser stadig færre romaner, ingen når sant skal sies, og skriver nesten aldri mer.

Jeg satt fem timer og leste omslaget til McSweeney's Quarterly Concern # 13.

CALL FOR TECH ADMISSIONS

– Har noen av dere et fyrtøy?

– Voyzeck har du fyr?

– Jeg tar det med ut på … ja,

(slamrer med døren)

REPRINT

Denne reaktualiseres.
Wiki snippet:


Jyllands-Posten reprinted one of the cartoons a day after three people were arrested in Denmark for planning to murder one of the cartoonist behind the cartoons. Associated press reported that two other Danish newspapers also have plans to reprint the cartoons as part of their coverage of the issue.

DESILLUSJONERT BRANSJE

av Erling Fossen


Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?

Under headingen «Oslo knows» var jeg i Berlin i fjor høst og innledet på en schwær konferanse der senatorene i delstaten Berlin skulle hente eksempler og «best practices» fra andre byer. Berlin består av kunstnere og kreative mennesker fra hele verden, men det er også alt de har. Arbeidsledigheten er høy, og det flytter flere fra byen enn til. Av en eller annen grunn kommer ikke kapitalen løpende etter den kreative klassen som har samlet seg i Berlin. Den amerikanske guruen Richard Florida har ikke noe svar på tilfellet Berlin, selv om hans undersøkelse fra andre byer viser at kapitalen flokker seg om den kreative klassen. Svaret kom senere på dagen da en ulastelig kledd herremann fra Milano nonsjalant feide gjennom sitt elegant power point-foredrag. I Berlin tror de kreative at de kan leve av hverandre, mens designerne i Milan jobber tett opp mot industrien. Enten det er tekstil, bil- eller mediehusene. I Berlin sitter de fattige designerne, enten de er grafiske -, møbel- eller industrielle designere og jobber gratis for små uavhengige bedrifter som igjen har en fattig subkultur som sine kunder. Det finnes ikke kapital i noen deler av næringskjeden. Og de som bryter ut av denne næringskjeden og går kommers opplever at de blir brukt som en industriell reservearme, og får sine priser skrudd ned til eksistensminimum fordi kommersen vet at hvis den enkelte designer dauer står det ti sultne og overklare grafiske designere til å gjøre samme jobben. Hvordan bryte denne onde sirkelen?

MODREN

Ett fadernistiskt drama om det nya mediets vånda och min egen otillräcklighet

Av Tommy Olsson

Jag gav upp modernismen innan jag fyllde tolv, den är allt för krävande. För mycket teori och för lite praktisk tillämpbarhet. Jävla skit. Men vad fanns det för alternativ då? Ja just det. Haha, skrattade djävulen och drog upp en aborre på 12 kilo ur kloaken. >>


Boy Says he's 15, Amsterdam 1995