JEG KAN EN MASSE JEG IKKE VET NOE OM
Av Aud Olsen
Som barn fikk jeg ikke lese tegneserier. Da jeg ble gift, kjøpte min mann Chris Wares Jimmy Corrigan, the smartest kid on earth. Siden ble jeg sittende og lese Superman ™ et år.
Som barn forsøkte jeg heller aldri å tegne. Mine foreldre kjøpte konversasjonsleksikon, verdenshistorier og klassikerbiblioteker til meg. Om nettene leste jeg westernbøker og porno, om dagene drev jeg med sport. Jeg sluttet nesten å sove i tolvårsalderen.
Siden begynte jeg å skrive. Jeg skrev selvfølgelig om natten, konversasjonsleksikon, verdenshistorier & klassikerbiblioteker, men bare noen få sider (eller avsnitt. En og annen setning, egentlig).
Jeg har ingen forutsetning for å skjønne tegneserier. Likevel leser jeg dem. Jeg leser stadig færre romaner, ingen når sant skal sies, og skriver nesten aldri mer.
Jeg satt fem timer og leste omslaget til McSweeney's Quarterly Concern # 13.
Etiketter: TNT
posted by Insensatez at 1:53 p.m.
4 Comments:
11. september. Er en lei av sånt? Mmm. Dette er på en sær måte det beste jeg har lest om 11. september, det eneste som gir meg fornemmelsen av at det gikk tid mellom den ettermiddagen for tre og et halvt år siden (norsk tid) og ettermiddagen da jeg leser Art Spiegelman.
Hvorfor sier de essayistiske og journalistiske seriene i denne antologien mer enn reportasjer og/eller kommentarer i avisen, magasinet, boken? (Svar: se neste nummer av Visuelt!)
Jeg er ikke Daniel Clowes-afecionado. Jeg liker de langsomste & enkleste seriene, som A Velvet Glove Cast In Iron og Ghost World. Andre er for demonstrativt intelligente, politisk korrekt undergrunn, norm. Men The Darlington Sundays i McSweeney's er forbløffende tegnet, balansen mellom antydning og detaljer, replikk og gestik/mimikk, tempo, ellipser, farger. Et mesterverk, eller begynnelsen til noe som kan bli und so weiter – kort sagt, det irriterer meg litt.
Man kvepper når man ser en tittel eller et forfatternavn (navn er vel også titler) uten punktum i en produksjon av Chris Ware. Man begynner umiddelbart å flakke over siden, og ganske riktig, setningen fortsetter et annet sted, i annen størelse eller en annen ramme, der den møter punktum (e. utropstegn e.l.). En konvensjon som forsvinner ut av typografihistorien mot slutten av det nittende århundre – slik han utnytter (for oss absurde) viktorianske reklameplakater og tittelsider, med formelle urenheter og generelt fravær av «smak», utrolige typografiske sprang og ornamenter – plukkes opp av Ware og behandles i hele spekteret av muligheter den åpner.
Der punktumet forsvinner fra titlene (rent historisk, som typografisk konvensjon) etableres tegneseriens konvensjoner. Disse behandler Ware på samme måte, om man vil: med samme poetiske konsekvens. Store deler av det formelle tilfanget i arbeidene hans er praktisk og estetisk latterlig i sin historiske oppkomst, unødvendig, mens hos Ware (fortsettelse i neste nummer av Visuelt!)
Mange av de beste norske serietegnernes favoritter finnes her – Robert Crumb, Joe Matt, Art Spiegelman, Chris Ware, Dan Clowes, Gilbert & Jaime Hernandez, Seth und so weiter. Det er en glede å se tvers gjennom tanngarden i en rute av Joe Matt til tanngarden i en rute av Christopher Nielsen, samme hva som måtte være årsaken til denne gjennomsiktigheten mellom to selvstendige arbeider i hodet mitt mens jeg leser.
For et års tid siden laget jeg en bok. Min mann designet den. Omslaget, satsen, forsatspapiret er formet eller valgt med oppmerksomhet, raushet, arbeid, skjønnhet; kjærlighet. Materialer, typesnitt, selv papiret, til man åpner boken, ser trykken og bindingen, digitaltrykk med limfresing: forlagets forakt for leseren, for tekstene og dem som har arbeidet med boken. Jeg har lurt på hvor dette hatet kommer fra, og hvilken schizofreni forlaget lever i. De kunne jo bare latt være å utgi den? Tør de av en eller annen grunn ikke si nei? Hvorfor denne praktiske og estetiske forakten for teknologien de har arvet og formidler?
Chris Ware (ed.):
McSweeney's Quarterly Concern # 13
264 pp, 2004
* STARRING *
Lynda Barry
Mark Beyer
Chester Brown
Jeffrey Brown
Ivan Brunetti
Charles Burns
Daniel Clowes
Malachi B. Cohen
David Collier
Robert Crumb
Kim Dietch
Julie Doucet
Debbie Drechsler
Ira Glass
Glen David Gold
David Heatley
Gilbert Hernandez
Jaime Hernandez
Ben Katchor
Kaz
Chip Kidd
Joe Matt
Richard McGuire
Mark Newgarden
Archer Prewitt
Gary Panter
John Porchellino
Ron Rege Jr.
Joe Sacco
Richard Sala
Tim Samuelson
Seth
Art Spiegelman
Adrian Tomine
John Updike
Chris Ware
Jim Woodring
McSweeney's Quarterly Concern er papirutgaven av den amerikanske forfatteren (A Heartbreaking Work of Staggering Genius), utgiveren, redaktøren, kritikeren, designeren, &c, Dave Eggers' tidsskrift (joda, han har noen tidsskrifter til &c). Landsmannen Chris Ware, serietegner og designer, er gjesteredaktør for McSweeney's QC # 13. Han har redigert utgaven som en antologi over det beste i et bredt spekter av nåtidig nordamerikansk tegneserie. I tillegg inneholder antologien essays om og reproduksjoner av tegneserieformatets tidlige og/eller klassiske utøvere. Nummeret er i alle aspekter formgitt og produsert av Ware, med sedvanlig forbløffende nivå (også prisen: $ 24).
Ware er en serietegner som har demonstrert formatets spesifikke muligheter nesten agressivt, dets plass blant andre kunstformer, uten derfor å bli snobbistisk dum. Tegneserien er ved sin historiske oppkomst vaksinert mot visse typer interesse, kuturonklene og kulturtantene har hittil ikke investert så tungt der, som for eksempel i billedkunst og litteratur, de to nærmest beslektede formatene historisk og formelt. Denne friheten er kanskje iferd med å oppløses, på godt og ondt, og en del av skylden må Chris Ware bære. Tegneserien har vært knyttet til barn, analfabetisme, dysleksi, underholdning, undergrunn, dagsaviser og andre publikasjonsformer med lavere pengeverdi og dårligere konserveringsevne enn den tradisjonelle boken, annen reprodusert kunst og unika. Vesten og de semittiske kulturene har dessuten i irrasjonell grad favorisert alfabetet over pictogrammet og ideografiske tegnsystemer. Denne situasjonen er radikalt endret, mens Ware i dobbel forstand aksentuerer dette historiske skillet – denne forskjellen – med de vakreste og mest praktiske bokproduksjoner på markedet, uten at man dermed kjenner boken som et samleobjekt i hånden. Man får ganske enkelt lyst til å ta vare på den, [være god mot den (red.anm)] den innbyr til det med sin enkle, demokratiske og utprøvde teknologi.
Ware har brukt samme konsept for omslaget til dette nummeret av McSweeney's som til sin tegneserieroman Jimmy Corrigan, men på dobbel så stor flate. Den innbundne boken er pakket i en foldet ark med tosidig trykk, henholdsvis farger og svart på hvit bunn, 28 x 21'' tykt sugende papir, dekket av Wares striper, ruter, ornamenter (i gullpreg) på pergamentfarget bunn, en abstrakt historisk & systematisk fremstilling av gud, kosmos, mennesket, kulturen, livet, apokalypsen, tegneserien og forholdet mellom dem. Den andre siden har bio- & bibliografiske opplysninger om bidragsyterne, om de viktigste nordamerikanske tegneserieforlagene, seriehefter & antologier, nettsteder & nettbokhandler, samt en parafrase over alle seriene inne i antologien ++.
Wares arbeid er mangslungent, typisk er han både en stor billedkunstner og en av de beste nålevende romanforfatterne og poetene, med nettopp tegneserien som form (unnskyld de litterære begrepene; det skyldes ignorans og latskap). I McSweeney's Quarterly Concern # 13 presenterer han serietegnere han rent historisk skylder noe i formatets tyngde, tematiske føringer – ikke minst den serietegnende helten med sine sære, men akk! så alminnelige problemer i en marginal eksistens, hvilket unektelig er den vanligste eksistens – samt kolleger i hans egen generasjon, og yngre kunstnere som vokser opp etter dem. Antologien er med andre ord representativ, ikke eksperimentell.
Det er egentlig helt poengløst å kommentere denne utgivelsen. Man bør bare skaffe seg den. For den som ikke kjenner tegneserieformatet (for eksempel jeg), vil den være en guide i kraft av eksempler – åpen og påstandsløs ut over arbeidene slik de er trykket. Denne antologien er en eksemplarisk form for kritkkk, i betydningen formidling, fra utvalg og redigering til design og produksjon. Derfra kan man fortsette på egenhånd.
Avisen mine foreldre holdt, trykket Fantomet (og Mandrake med ujevne mellomrom). Jeg hentet avisen og leste stripen før mine foreldre kom hjem. Med dette som argument (jeg har glemt hvordan) klarte jeg å mase meg til Fantomet-heftene, punktum, til jeg oppdaget en gutt i klassen med fire årganger av Tempo på loftet der hans foreldre aldri viste seg.
Først trykt i Visuelt 1/05
den var da ikke såå jævlig, judith? neiggu!
Den var så veldig Aud, det er en av de beste.
hi, new to the site, thanks.
Legg inn en kommentar
<< Home