DESILLUSJONERT BRANSJE
av Erling Fossen
Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?
Under headingen «Oslo knows» var jeg i Berlin i fjor høst og innledet på en schwær konferanse der senatorene i delstaten Berlin skulle hente eksempler og «best practices» fra andre byer. Berlin består av kunstnere og kreative mennesker fra hele verden, men det er også alt de har. Arbeidsledigheten er høy, og det flytter flere fra byen enn til. Av en eller annen grunn kommer ikke kapitalen løpende etter den kreative klassen som har samlet seg i Berlin. Den amerikanske guruen Richard Florida har ikke noe svar på tilfellet Berlin, selv om hans undersøkelse fra andre byer viser at kapitalen flokker seg om den kreative klassen. Svaret kom senere på dagen da en ulastelig kledd herremann fra Milano nonsjalant feide gjennom sitt elegant power point-foredrag. I Berlin tror de kreative at de kan leve av hverandre, mens designerne i Milan jobber tett opp mot industrien. Enten det er tekstil, bil- eller mediehusene. I Berlin sitter de fattige designerne, enten de er grafiske -, møbel- eller industrielle designere og jobber gratis for små uavhengige bedrifter som igjen har en fattig subkultur som sine kunder. Det finnes ikke kapital i noen deler av næringskjeden. Og de som bryter ut av denne næringskjeden og går kommers opplever at de blir brukt som en industriell reservearme, og får sine priser skrudd ned til eksistensminimum fordi kommersen vet at hvis den enkelte designer dauer står det ti sultne og overklare grafiske designere til å gjøre samme jobben. Hvordan bryte denne onde sirkelen?
Designerne og illustratørene er nederst i næringskjeden og pakkisene i de kreative næringene. Er de villig til å bytte sin ville frihet for å få økonomisk makt?
Under headingen «Oslo knows» var jeg i Berlin i fjor høst og innledet på en schwær konferanse der senatorene i delstaten Berlin skulle hente eksempler og «best practices» fra andre byer. Berlin består av kunstnere og kreative mennesker fra hele verden, men det er også alt de har. Arbeidsledigheten er høy, og det flytter flere fra byen enn til. Av en eller annen grunn kommer ikke kapitalen løpende etter den kreative klassen som har samlet seg i Berlin. Den amerikanske guruen Richard Florida har ikke noe svar på tilfellet Berlin, selv om hans undersøkelse fra andre byer viser at kapitalen flokker seg om den kreative klassen. Svaret kom senere på dagen da en ulastelig kledd herremann fra Milano nonsjalant feide gjennom sitt elegant power point-foredrag. I Berlin tror de kreative at de kan leve av hverandre, mens designerne i Milan jobber tett opp mot industrien. Enten det er tekstil, bil- eller mediehusene. I Berlin sitter de fattige designerne, enten de er grafiske -, møbel- eller industrielle designere og jobber gratis for små uavhengige bedrifter som igjen har en fattig subkultur som sine kunder. Det finnes ikke kapital i noen deler av næringskjeden. Og de som bryter ut av denne næringskjeden og går kommers opplever at de blir brukt som en industriell reservearme, og får sine priser skrudd ned til eksistensminimum fordi kommersen vet at hvis den enkelte designer dauer står det ti sultne og overklare grafiske designere til å gjøre samme jobben. Hvordan bryte denne onde sirkelen?
Etiketter: TNT
posted by Insensatez at 11:53 p.m.
3 Comments:
I begynnelsen var slæckeren
Da jeg gikk inn i voksenmodus i Oslo for snart 20 år siden var slæckeren den store helten. Vi var hellig overbevist om at alt gikk bra bare vi subba rundt og var teknologisk innovative og knota på macen vår. Noen av oss drev med tidsskrifter og var blant de første som hadde hjemmeside tidlig på 90-tallet. Nåværende sjef for dagbladet.no; Rune Røsten, sørget for at tidsskriftet f.eks lå over VG og Dagbladet da de første Internettmålingene kom. Halvor Bodin, Aina Griffin, Mariusene Renberg og Watz var innom arbeidsfellesskapet vårt i Rosteds gate og Bernt Ankers gate (nå Nomaden) og trylla med PageMaker og QuarkXpress på Macene sin. Det var en hærlig tid. Vi lo av våre jevnaldrende som forvandlet seg til stræite duster i dress for gjøre seg spiselig, og hadde lange ideologiske diskusjoner om det var forenlig med våre nettverksidealer å ha faste pulter eller om vi burde rullere. Vi var slæckere og hadde den kunnskapen som kapitalen etterspurte og vi ventet på at de kom til oss. Vi venta forgjeves.
Etter hvert som bransjen ble mer moden og profesjonalisert fant vi til vår store forskrekkelse ut at det plutselig var mange som hadde den samme teknologiske innsikten og det ble mange om beinet. Designere våre hadde jobba nok gratis med tidsskrift og rykka opp et hakk. De ble underbetalte bokomslagdesignere. Helten var Egil Haraldsen som klarte det kunststykket og forbli ekstrem og sær, selv om han tjente masse penger. Bodin og Watz klarte også å stå fjellstøtt med et ben i subkulturen og et i kommersen. De var ektefødte barn av 90-tallet. De var Boboer; borgelige bohemer, som klarte å være avantgarde og tjene penger på samme tid. Men den raske utspredelsen av teknologien spredde og paradoksalt nok demokratiserte muligheten til å leve som grafisk designer eller visuell kommunikatør som det så jålete nå heter. Dermed var det ikke Boboen som hadde makten lenger, men kundene.
Så kom webdesigneren
Sjelden har ordtaket «same shit, new wrapping» vært mer innertier. Selv om webmarkedet vokste var det de samme døve kundene som nå skulle vise seg fram på webben og det var og er et forstemmende lavt kunnskapsnivå i norsk næringsliv knyttet til kunnskap om visuell kommunikasjon rent generelt. Dette kan fører til en negativ kunnskapsspiral for enkeltstående freelancere i des-illubransjen. Vedlikehold av kompetanse er i høy grad en "two way street", men hva er det å lære av et næringsliv som ikke vet noe om visuell kommunikasjon? Kombinasjonen av høyt arbeidstempo og tradisjonsbundne klienter gir heller ikke mye rom for kunstnerisk kreativitet. I den norske reklame eller multimediebransjen gis det lite eller ikke noe rom for å leke med design og web. Paradoksalt blir designeren presset til mye av de samme rutineoppgavene som den døende typografen. Det lille norske markedet har mye av skylden. I «webstormaktene» USA, Tyskland, Japan og til dels Sverige er det svært vanlig å arbeide 4 ganger i uken på kontoret, og en dag tvungen hjemme for å leke med hjemmesiden sin. Det er der edgen kommer. Google ble nylig kåret til USAs beste bedrift å jobbe i. Der har de ansatte en dag der de kan jobbe med sine egne prosjekter.
Det er veldig vanskelig å finne norske bedrifter som gir samme rom for kunstnerisk frihet. De fleste norske webtalentene må dermed gå undergrunn. Det som finnes av webdebatt i Norge er kommers, og blir raskt uinteressant fordi det er lite eksperimentelt og veldig lite lekent. Mange av de etablerte norske webbyråene leverer i dag ferdigstilte siter som ligger langt tilbake for utenlandske konkurrenter som tør leke mer og vet det. Tilsvarende er det utrolig vanskelig for lekne norske webmagasiner og finne finansiering. Joachim Nielsens Play Music Magazine (sjekk ut www.magwerk.com) var blant de første virtuelle magasinene som hadde ambisjoner om å skape noe mer enn et vanlig nettmagasin som primært skulle hjelpe til å selge papirutgaven. Han kom til oss i Oslo Teknopol (www.oslo.teknopol.no) En av våre arbeidsoppgaver er å koble gründere med gode ideer og kapital. Jeg henvendte meg til en venn av meg, som jobber som multimediasjef i et større avishus. Han sa rett ut at han syntes det var et jævla kult produkt, men at han ikke hadde sjanse til å selge det inn til sine sjefer igjen, som ikke var interessert i noe de ikke allerede hadde kjennskap til. Omsider fikk Joakim napp. I utlandet.
De kreative næringene
Vi har i mange år blitt fora med påstander om at de kreative næringene er de hurtigst voksende i verden. Intet er lenger fra sannheten. Da Tone Haraldsen ved Østlandsforskning undersøkte kulturnæringene i Norge noen år tilbake fant hun ut at de riktignok omsatte for nærmere 30 milliarder, men at veksten var moderat. Og inne i disse tallene skjuler det seg mange rare yrker. Hele den grafiske bransjen i mediehusene, og alle kommershorene som jobber innenfor reklamebransjen. Ingen av disse er spesielt kreative. BoBo`en er i et lite mindretall her igjen. Men Tone Haraldsen kunne også konkludere med at de små bedriftene, mange av dem enkeltmannsforetak, var spesielt innovative, og fungerte som forbilder for de større mer sidrumpa foretakene. Men det gir ikke penger til smør på brødet at de med masse cæsh mer og mer antar nettverkets form de også.
Fordi de kommersielle aktørene er så lite villig til å ta kunstneriske sjanser havner des-illubransjen i spagat mellom kunst og kommers. De kan ikke leve som Boboer, men må velge mellom kunsten og kommersen. Med mindre Oslo – her det store flertallet av des-illubransjen befinner seg – klarer å utvikle de kreative næringene og få feita opp designkomponenten hos næringslivet må de forbli desillusjonerte og velge mellom å bli rike og ulykkelige eller fattige og kreative, og ulykkelige.
Fra glade anarkister til kommunistiske surpomper?
I 1974 stilte en gruppe kunstnere tre krav og endret norsk kulturpolitikk fullstendig. Kunstneraksjonen fremmet tre krav om sosiale, økonomiske og politiske rettigheter for kunstnere, og la grunnlaget for de statlige støtte- og stipendordningene slik vi kjenner dem. I praksis er det det trepunkts-
programmet kunstnerne lever av i dag. For noen måneder siden ville en gruppe kunststudenter anført av Marianne Heier hedre denne aksjonen og sette fokus på kunstnernes levekår i dag gjennom utstillingen «Manifest 2007: Å være kunstner er et yrke». I sakens anledning sa Heier til Dagens Næringsliv: «Man må kunne si at norske kunstnere i dag er fattige». De færreste kunstnere kan overleve av kunstsalg alene, derfor er de statlige stipendordningene avgjørende. Men arbeidsstipendene ligger langt under en gjennomsnittlig årsinntekt, barselpermisjon er et fremmedord og pensjonsordningene svake. De fleste billedkunstnere er selvstendig næringsdrivende. Uttrykket «når krybben er tom, bites hestene» er beskrivende for situasjonen, mener Heier. Hun ønsker seg samling, i stedet for splid, og mener det er viktig at yngre kunstnere engasjerer seg i det fagpolitiske arbeidet og stiller tydelige krav, slik at støtteordningene tilpasses deres faktiske produksjonsvirkelighet.
Des-illubransjen har alltid stått i en mellomstilling. Veldig få designere lever av utstillinger, selv om noen er med i både Grafill, UKS og NBK (Halvor Bodin gjorde et fantastisk bidrag da jeg som første og siste gang opptro som kurator med utstillingen «Pave the Earth»), og Finn Graff kan bli rik av å stille ut sine karikaturer på Høvikodden. Deres oppdragsgivere har vært kommersielle, enten det er forlag (trygt, men dårlig betalt), magasiner eller vanlige kommersielle bedrifter. Men det er også mange fellestrekk. Begge er dårlig organisert. Bedriftene er små, som oftest selvstendige næringsdrivende, og det oppstår ofte en konflikt mellom å være kunstnerisk fri og krav til inntjening. Når det i tillegg er mange om beinet oppstår det ofte også en splitt og hersk-stemning der man biter hverandre i krybben framfor å vokse sammen. I arkitektbransjen går man over lik. Jeg har aldri vært borte i en bransje der det snakkes mer dritt om hverandre. Det hersker det full kannibalisme fordi utbygger eller oppdragsgiver har all makt. Slik var det aldri hos typografene i avisbransjen. Fordi de sto sammen fikk de markedsmakt som gjorde at leder i Aftenpostens Grafiske Klubb Gunnar Nordby på mange måter var den egentlige sjefen i Aftenposten i mange år.
Motmakt
Uansett hvor glad anarkist man er og har som motto at man kan stå helt alene (Ludvig Eikaas) vil en bransje alltid stå sterkere hvis det etableres en kollektiv intelligens; dvs. en åpenhet der alle aktørene synliggjør både sine prosjekter, arbeidsmetoder og ikke minst prisnivå. Rett før jul arrangerte Grafill en debattkveld på bakgrunn av en undersøkelse som viser at designere og illustratører som jobber mot forlagsbransjen har sakket akterut i prisutviklingen. Formålet var å kartlegge dagens rutiner for prissetting og det prisnivået som medlemmene våre oppnår i forlagene i dag. Men svaret ligger ikke bare i å kreve mer penger, men også synliggjøre den unike kompetansen som des-illubransjen innehar og som bidrar til produktets verdistigning. Det er design som på mange måter er den avgjørende komponenten for hvor høyt et produkt kan prissettes eller hvor mye det selger.
Des-illubransjen har de siste årene også tatt initiativ til jevnlige møter eller meet-ups hvor de enkelte frilanserne får vist seg fram. Skal disse bli vellykket er det viktig at alle aktørene i næringskjeden kommer. Ikke bare de unge, sultne frilanserne på jakt etter pæng, men også avantgarden som kan etablere et høyere teknologisk nivå på hele bransjen, og de kreative arbeidsgiverne som ser disse møtene som en mulighet til å treffe de beste hodene. First Tuesday er et slikt arrangement i Oslo der gründerne med en god ide får en farge på adgangskortet og investorene og venturekapitalistene en annen farge. Slike møter er avhengig av direkte matnytte for deltakerne, hvis ikke tørker de bort.
Løsningen
Vi er tilbake ved start. Eksempelet med Milan viser hvordan de kreative næringene må stimuleres og kobles mot industrien for å blomstre. For å lykkes globalt der komponentene i produktene er veldig like er den visuelle profilen helt avgjørende. To NTNU-studenter fant nylig ut at for å lykkes i den globale konkurransen måtte bedrifter tenke globalt fra første stund. Nesten alle norske bedrifter som har lykkes globalt befant seg i kategorien «born global». Den onde berlinske sirkelen der de ulike kreative næringene bytter tjenester med hverandre og gjør hverandre fattigere må brytes. Først når næringslivet forstår verdien og det blodige alvoret bak den kreative leken vil det også dryppe på des-illubransjen slik at den ikke lenger driver med desillusjonert krybbebiting.
ma sjekke:)
veldig interessant, takk
Legg inn en kommentar
<< Home